Bryllupsdag

Vi har faktisk bryllupsdag i dag og som vanlig så kommer kona meg i forkjøpet. I dag til frokosten så blei jeg selvfølgelig påmint dette.

Jeg tenkte på dagen før helga og at jeg skulle finne på en fin ting å ha på frokostbordet, men det var den gangen. - I går og i alle fall i dag, ja da var det liksom borte. Avglemt. Kona redda stunden. Hun hadde vært ute å plukket en Hawaii-rose som sto på bordet. - Det ser ikke ut til at du har fått tid til å kjøpe roser i år, så jeg plukket likegodt en Hawaiirose til deg, sier hun ertende. - Så blei det nu rose i alle fall!

Da først husket jeg det. - Husker du hvor mange år det er, spør ho så. - Æ tok en god slurk av kaffen, forsøkte å vinne tid liksom. - Ho skjønte tegninga. - I år er det 36 år, kom det ertende igjen.

Æ må bare innrømme at her har jeg igjen vært helt svimmel, og det er faktisk ikke første gang som dokker skjønne. Æ må også innrømme at æ ville ha vært svært handikappet uten kona. Ho er liksom høyrefoten min. Æ vil ikke si høyrearmen, for spise klare jeg sjøl enda, men en fot er ho nok. Støtter meg alltid, og jaggu gjør det ondt for meg også dersom jeg er så uheldig å trør henne på tærne.

Sånn er det bare. Enda er jeg gentlemann og tar på skoene på begge føttene selv, høyrefoten (henne) og venstrefoten.

Snakkes.