En kveld tenkte jeg at det var litt stusselig å sitte å se på TV aleine, så jeg tok meg en liten tur inn til kona i Quiltebua si. Her ble jeg nu sittende å holde henne med litt selskap, mens hennes fokus var nede i noen tøyfiller av ulike kulør. Hun satt nu der å dro i en tråd med ei nål i enden.
Så blei ho liksom plutselig oppmerksom på at jeg satt der, enda vi hadde snakke ei stund sammen. Det var forresten jeg som hadde snakket og hun hadde bare respondert med hum hum. Ho ser opp og sier - Nu når du er her så kan jo du hjelpe meg.
Hjelpsom som jeg alltid er, så var ikke det en så ubehagelig tiltale, men likevel fikk jeg en liten ubehagsfølelse. Hjelpe til med Quilting?! Hva er det nu?
Da viste det seg at jeg skulle sage eller klipe av en liten plastbit på en av "føttene" til symaskinen slik at hun kunne ha bedre kontroll over hvor hun sydde. Det var ei utfordring jeg følte meg straks mere bekvem med, og her var jeg heldigvis på hjemmebane.
En to tre, så var nu den plastbiten fjernet og kona var fornøyd.
Det lengste jeg kan være med på når det gjelder Quilting, det er å ha ansvar for vedlikehold og modifisering av maskinteknisk utstyr.
Snakkes.
Comments for this post
Innlegg
